Kapital

Portrett ·  Fotograf og økobonde Dag E. Thorenfeldt:

– Så dust har jeg vært

Seg selv i bakspeilet: – Jeg hadde en egen kleshenger hos Kamikaze, så jeg kunne dra rett til Theatercaféen i nytt antrekk, forteller Dag E. Thorenfeldt. Vidar Ruud Vidar Ruud
Publisert:8. april 2020

– Hadde jeg ikke blitt fotograf, kunne jeg blitt kriminell, sier Dag E. Thorenfeldt, som stiller ut kjendisklipp fra karrieren på et galleri i Oslo samtidig som han er i gang med våronna på Hvaler.

På nittitallet var Thorenfeldt en av de store gutta i reklamebransjen, knipset alt av kjendiser og kunne dra inn 150.000 kroner på en dag. Han fylte opp den digre Chevrolet’en med kamerautstyr og assistenter og tok aldri et nei for et nei fra dem han skulle forevige og hvordan dette skulle gjøres – og i hvert fall ikke et nei fra maktpersoner.

– Riktignok har det vært mye alkohol i livet mitt, men aldri droger.

Daglig frekventerte den selvlærte fotografen fra Bogerud Theatercaféen i dresser fra luksusbutikken Kamikaze i Hegdehaugsveien. Der hadde Thorenfeldt en egen kleshenger så han kunne dra rett til Theatercaféen i nytt antrekk.

Annonse

– Så dust har jeg vært, sier 58-åringen nå. – Nittiallet var helt fantastisk i reklamebransjen med utrolig mye energi, nyskapning og flinke mennesker. Jeg jobbet som faen før jeg dro på Theatercaféen. Til sammen har jeg kanskje lagt igjen et beløp tilsvarende en leilighet på Frogner. Jeg husker at en av assistentene spurte meg: “Du Dag, hvor lenge lever egentlig en fotograf?” Hæhæ!

– Riktignok har det vært mye alkohol i livet mitt, men aldri droger. Det skjønte jeg at jeg måtte holde meg unna i niende da klassen stod på Nordstrand kirkegård og tok farvel med en jente. Det var et tøft miljø på Bogerud da jeg vokste opp. Hadde jeg ikke blitt fotograf, kunne jeg blitt kriminell.

Les også
– Jeg jobbet som faen før jeg dro på Theatercaféen.

Håndplukkede Maaemo-erter

Knips. Like fort som det tar å forevige et fjes, bestemte Thorenfeldt seg for å bytte ut Gucci-dressen med heldress fra Felleskjøpet. Det skjedde en dag han hadde bikket 40 og satt hjemme på Bygdøy, var gift og hadde fått tre gutter på rappen. Petter Stordalen hadde løpt forbi for ørtende gang og “100 personer ringte på hver dag og spurte om å få parkere i oppkjørselen”.

– Jeg tenkte, er det dette som er livet mitt? Da skjønte jeg at det måtte skje noe nytt, sier Thorenfeldt.

Han og kona Else kjøpte et hus fra 1828 på Hvaler med tre mål dyrkbar tomt. Siden har de leid mer jord. Nå er de økobønder og leverer håndplukkede erter til highend-restaurantene Maaemo og Kontrast i Oslo.

Men kameraet har han ikke lagt fra seg. Hver dag tar Thorenfeldt flere hundre bilder, har investert i eget mørkerom og har stadig utstillinger. Han er innkjøpt av det statlige fotomuseet Preus i Horten, og bilarvingen Harald Møller har også kjøpt mange av fotografiene hans.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-16"?><richtext version="1.0.0.0"><paragraphlayout><paragraph><text>En fugl, men ikke en fugl: – Jeg er opptatt av å vise noe annet når jeg tar bilder. Dette er en kjøttmeis, men det er ikke et tradisjonelt fuglebilde, sier Thorenfeldt. </text></paragraph></paragraphlayout></richtext>
En fugl, men ikke en fugl: – Jeg er opptatt av å vise noe annet når jeg tar bilder. Dette er en kjøttmeis, men det er ikke et tradisjonelt fuglebilde, sier Thorenfeldt. Vidar Ruud

Hauge i tanga på Grønmo

Thorenfeldt rakk så vidt å åpne den siste utstillingen i Oslo Galleri i Vika før den måtte stenge på grunn av corona.

– Det var stinn brakke på åpningen. Det er typisk meg å ha uflaks, sier han.

Thorenfeldt har låst opp galleriet for Kapital og en innleid fotograf fra NTB scanpix.

– Vi åpner etter avtale for interessenter fremover også, sier han.

Utstillingen heter “Øyeblikk 1985–2020”.

– Den viser en kompakt del av meg, hva jeg har drevet med, driver med og kommer til å drive med, forklarer Thorenfeldt.

På en vegg henger et fotografi av en kjøttmeis i kjempeformat ved siden av et selvportrett, hvor han er naken i en gjennomsiktig boks. Boksen er et slags varemerke for ham.

På en annen vegg henger programlederen Alex Rosén i nettoen, et portrett av musikkikonet Leonard Cohen og miljøforkjemperen Frederic Hauge poserende i underbukse på søppelfyllingen Grønmo.

– Jeg tror det var sommeren 1988. Gutta på Grønmo skjønte ingenting av hva vi drev med. Se på den tangaen Frederic har på seg. Jeg er opptatt av å vise noe annet når jeg tar bilder. Jeg kan ta et bilde av deg nå, et i morgen, og så er de helt forskjellige. Det handler om møter. Det er det som gjør fotografi så fuckings unikt! Det er det ikke noe annet medium som klarer. Det er der etterpå, sier han og ser melankolsk på fotoet av hånden til den avdøde musikeren Jahn Teigen.

Profil

Navn: Dag Eivind Thorenfeldt (58), gift med Else, tre sønner. 

Aktuell fordi: Måtte stenge fotoutstillingen “Øyeblikk 1985–2020” i Oslo Galleri i Vika i Oslo pga. corona. Åpner etter avtale. 

Viktigste milepæl: Barna og at jeg giftet meg. 

Beste investering: Stifte familie og få korreksjon på egen oppførsel. Jeg er ikke enkel å leve med. Vi har et yndlingsuttrykk i familien: “Hold kjeft!”. Banning er sunt. Noen av de beste forfatterne banner mye. Det er bare tull å si at banning skyldes dårlig ordforråd. 

Dårligste investering: Nettbutikken Yatack. Haha. Da aksjen gikk opp, sa en venn at det var femi å selge. Da gjorde jeg ikke det. Tapet ble ikke så stort, men en lærepenge. 

Best på: Ikke gi opp. Jeg er så lei av sutring i Norge. Det er få som har grunn til å sutre. Men vi må ta bedre vare på de svake i samfunnet vårt.

Dårligst til: Styre temperamentet mitt. Det har ødelagt mye for meg. 

Min hverdag: Står opp halv seks. Drikker kaffe mens jeg hører på BBC, TV2 Nyhetene og Nyhetsmorgen fra NRK. Det hender jeg får med meg Politisk kvarter i traktoren. Det er alltid noe å gjøre på gården. Jeg kan jobbe til jeg stuper, og så er det fotograferingen i tillegg. 

Hobby: Livet mitt med familien, gården og venner.

– Går det til hælvete, så går det til hælvete.

– Aldri vært interessert i penger

De over 20 kunstverkene koster fra 8.000 til 80.000 kroner. Det er interessenter, men ingenting er foreløpig solgt.

– Det er jeg ikke bekymret for. Kona mi Else og jeg har nesten alltid vært freelancere og er vant til å klare oss selv. Og går det til hælvete, så går det til hælvete. Det er livets gang. Vi gir ikke opp, sier Thorenfeldt.

Salget på utstillingene varierer mye.

– På kunstforeningen på Hamar solgte jeg ingenting. Men da jeg stilte ut på Hvaler med sønnen min som utdanner seg til å bli biolog og er rå til å tegne, solgte vi for 100.000 kroner. Jeg har aldri vært interessert i penger. Det har bare vært bensin for at jeg skal gjøre noe morsomt, som å lage utstillinger. Jeg er opptatt av hyggelige møter med mennesker, bra og kule folk som tør å tenke annerledes, sier han.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-16"?><richtext version="1.0.0.0"><paragraphlayout><paragraph><text>– Altfor lite galskap: – Verden har blitt så jævlig kjedelig. Det er altfor lite galskap, roper Thorenfeldt. På bildet på motstående side skimtes Frederic Hauge i fosterstilling på Grønmo i bakgrunnen.</text>
</paragraph>
<paragraph></paragraph></paragraphlayout></richtext>
– Altfor lite galskap: – Verden har blitt så jævlig kjedelig. Det er altfor lite galskap, roper Thorenfeldt. På bildet på motstående side skimtes Frederic Hauge i fosterstilling på Grønmo i bakgrunnen. Vidar Ruud

– Selger absolutt alt

Kona hadde vært gift og jobbet i Paris i 12 år da Thorenfeldt traff henne igjen, på Theatercaféen.

– Vi kjente hverandre fra før. Jeg var 36 år gammel. Det var ingen som trodde at jeg skulle finne meg noen. Det var et lykketreff, også for leveren min, mener han.

Paret bor på Kirkøy, den ytterste av Hvaler-øyene med veiforbindelse. 230 høner bor i et high tech, flyttbart hønsehus med solceller.

– Vi flytter det hver uke, så hønene får friskt gress, forteller han.

Eggene leveres til blant annet Maschmanns på Skøyen og Gutta på Haugen.

– Vi selger absolutt alt vi produserer. Det er tidlig i sesongen ennå. Else har så vidt begynt å så. Det er for tidlig å si hvordan det vil gå med leveransene til restaurantene. Foreløpig har vi bare levert hvitløk til Kontrast.

– Hvordan ser regnskapet for gården ut?

– Jeg begynte hverken som fotograf eller bonde for å bli rik. Vi får ikke støtte fra NAV, og greier oss fint som familie og betaler også lønn til en fyr fra Litauen halve året.

– Dere drar vel inn en slant på jordbruksstøtte også?

– Selvfølgelig gjør vi det. Det kan sjefen din mye om. Jeg er veldig ydmyk for den støtten vi får. Det mange ikke skjønner, er at det er svindyrt å produsere god, økologisk mat. Det er fremtiden hvis jordkloden skal overleve. Hvis jeg sier til folk at jeg selger håndplukkede erter til Maaemo, så skjønner man at det må bli dyrt.

– Økologisk mat var usexy, litt som halvdårlige fotformsko.

– Økologisk var usexy

Ekteparet var opptatt av økologisk mat før de leverte Thorenfeldts Kamikaze-garderobe til en bruktbutikk på Grünerløkka.

– Økologisk mat var usexy, litt som halvdårlige fotformsko. Else hadde jobbet med fashion i Paris. Vi ville lage det mer innbydende. Vi er veldig opptatt av ikke å spise og selge gift, sier han.

Det begynte med at fruen tok med grønnsaker til Bondens marked og fikk kjeft for at det var altfor dyrt.

– Hun solgte alt. Vi har vært med og levert til Maaemo fra starten for ti år siden. Vi tinte opp jorden, så Maaemo skulle få den jordskokken de ville ha, forteller han.

– Vi har vakt latter blant folk. Jeg har skreket og løpt etter kuer.

– Skreket og løpt etter kuer

Siden har ekteparet utvidet med spælsau, som holder det biologiske mangfoldet oppe og kulturlandskapet nede.

– Vi selger kjøttet og skinnet. Vi har også vestlandsk raudkolle, ni stykker. De er fredet og blant de mest sjeldne kurasene i Norge og sørger for komposten.

– Kuene går rundt og bæsjer på gården?

– Ja, og nå skal vi ha seks fødsler, eller kalvinger. Jeg har bodd 43 år i Oslo og ser på meg selv som bygutt. Det er mye jeg har måttet lære. Vi har vakt latter blant folk. Jeg har skreket og løpt etter kuer, villet skille meg fra Else, hun skulle skille seg fra meg og jeg har hugget av en halv pekefinger med motorsagen, sier Thorenfeldt.

Den halve fingeren fikk han med seg hjem fra sykehuset på et glass med formalin.

– Else og barna var på ferie da det skjedde. Jeg hadde helt glemt glasset. Men kom på det da jeg hørte et skrik fra boden. Else trodde det var et glass med syltetøy.

Skolehater

Thorenfeldt prater i vei om bærekraft, hvordan vi bør legge om kostholdet, spise mindre kjøtt, spise alt på dyret og mener at virusepidemier før og nå har sammenheng med industrialisert jordbruk.

– Mange bønder sliter nå hvis de ikke får inn hjelp fra utlandet på grunn av corona. I flere år har vi hatt en arbeider fra Litauen som har hjulpet oss. Han kommer kanskje ikke i år. Barna har sagt at de skal hjelpe oss. Han midterste vil bli bonde, forteller Thorenfeldt.

Foreldrene ville han skulle bli biolog. Thorenfeldt begynte på Blindern, men sovnet når han tok frem bøkene.

– Jeg har vært skolehater hele livet. Det er det minst kreative stedet man kan tenke seg. Jeg har måttet holde igjen mye om mine tanker rundt skole med barna, forteller han.

Thorenfeldt har tatt bilder fra han var liten og gikk og studerte fuglene rundt Østensjøvannet. – Jeg var opptatt av økologi allerede da. Da jeg var 12 eller noe, bestemte jeg meg for å bli en kjent fotograf. Hvis jeg skal oppsummere livet mitt til nå, har jeg gått fra å være fornuftig og opptatt av økologi, til å bli en idiot og nå fornuftig igjen.

<?xml version="1.0" encoding="UTF-16"?><richtext version="1.0.0.0"><paragraphlayout><paragraph></paragraph></paragraphlayout></richtext>
Vidar Ruud
– Temperamentet mitt har ødelagt mye for meg.

Vurdert sinneterapi

Energien, og ikke minst temperamentet, har derimot vært konstant hele veien.

– Temperamentet mitt har ødelagt mye for meg. Ingen slår meg på banning. Jeg har ingen hemninger og er ikke redd for en dritt. Når folk med metalldetektor går og graver hull i engen min, tror du sikringen går da, eller? Heldigvis går sinnet fort over.

– Har du gått i terapi?

– Nei, men jeg har tenkt tanken. En venn sier det er bare tøys. Da må jeg ha stor respekt for intelligensen for det mennesket som har høy utdannelse. Jeg mener utdannelse og intelligens er to forskjellige ting. Hva faen er utdannelse? Da lærer man alt det samme som de andre lærer og ikke noe om empati og det å tenke selvstendige tanker, mener han.

– VG var skolen min. Jeg jobbet der i seks år. Jeg har aldri fått så mye kjeft og aldri gitt så mye kjeft som da. I krysningspunktet uenighet dannes det mye bra. Det er det samme med ideer, de kommer når du driver med noe helt annet. Det er bekymringsverdig at vi i verden er så på hele tiden og aldri slapper helt av. Man burde sette seg på hendene sine eller gå en tur.

 Altfor lite galskap

– Med så mye meninger og løsninger på alt burde du engasjere deg i politikken?

– Jeg jobbet for Høyre i ti år på reklamesiden og hadde sansen for Per-Kristian Foss. Intellektuelt synes jeg at Høyre har forlatt seg selv og er ikke lenger et Høyre jeg står for. Jeg tror på mange små eiere. Min venn forfatteren Roy Jacobsen sa en gang til meg: “Dag, du er det mest sosialdemokratiske mennesket jeg kjenner.” Else og jeg har blitt spurt om å bli med i politikken lokalt. Jeg har sluttet å tro på partipolitikken og kommer til å stemme blankt, selv om kona mi kommer til å kjefte på meg.

– Får du sove om natten med alt engasjementet ditt?

– Nei, nå er det mye som koker i huet mitt. Men du, ikke lag et sånt kjedelig intervju. Verden har blitt så jævlig kjedelig. Det er altfor lite galskap – og sitatsjekken, den må du sende til Else.


Andre leser også: